Artikkelside

Nynorskordboka

veit 1, veite 1

substantiv hokjønn
Bøyningstabell for dette substantivet
eintalfleirtal
ubunden formbunden formubunden formbunden form
ei veitveitaveiterveitene
ei veite

Opphav

norrønt veit, veita; av veite (2

Tyding og bruk

  1. Døme
    • grave ei veit langs vegen for å leie unna vatnet
    • på havbotnen:
      • setje lina i ei veit
    • for (1, 2) i tre eller stein
      • ei veit i stokken
  2. smal gate, smau, strete
    Døme
    • veitene i Trondheim