Nynorskordboka
brekke 2
brekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å brekkaå brekke | brekker | brekte | har brekt | brekk! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| brekt + substantiv | brekt + substantiv | den/det brekte + substantiv | brekte + substantiv | brekkande |
Opphav
samangliding av lågtysk breken og bräkenTyding og bruk
- få til å knekke med å bøye, trykkje eller liknande;
Døme
- brekke av ei lita grein;
- ho brekte nakken på fisken
Døme
- skistaven brekte;
- leppestiften var brekt
- arbeide ut layouten i ei trykksak
Døme
- dei hadde laga det redaksjonelle stoffet og brekt avissidene sjølve
- endre ein farge med å blande han med ein annan farge
Døme
- brekke fargen mot gult
Faste uttrykk
- brekke omi typografi: ordne ein sats (7) i spalter og sider
- brekke segkaste opp;
spy (2, 1)- ho brekte seg av lukta