Nynorskordboka
ringje 2, ringe 2
ringja, ringa
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å ringaå ringe | ringer | ringde | har ringt | ring! |
å ringjaå ringje | ringjer |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
ringd + substantiv | ringt + substantiv | den/det ringde + substantiv | ringde + substantiv | ringande |
ringjande |
Opphav
norrønt hringjaTyding og bruk
- få ei klokke eller liknande til å lyde (2;
Døme
- ringje med kyrkjeklokkene;
- ringje inn ei høgtid;
- ringje på døra;
- det ringjer ut etter skuletimen;
- det ringjer for øyra;
- telefonen ringjer;
- det ringde for siste runde for løparane
Døme
- ringje nokon opp;
- han ringjer til ein ven;
- ringje etter drosje
Faste uttrykk
- det ringjer nokre bjøllerdet får ein til å tenkje på noko eller bli klar over noko
- det burde ringje nokre bjøller hos dei som tek avgjerda