Nynorskordboka
krøkje 2, krøke 3
krøkja, krøka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krøkaå krøke | krøker | krøkte | har krøkt | krøk! |
| å krøkjaå krøkje | krøkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| krøkt + substantiv | krøkt + substantiv | den/det krøkte + substantiv | krøkte + substantiv | krøkande |
| krøkjande | ||||
Opphav
norrønt krǿkjaTyding og bruk
- gjere krokete;bøye seg saman
Døme
- krøkje i hop noko;
- krøkje føtene oppunder seg;
- krøkje seg saman;
- han krøkte fingrane
- brukt som adjektiv
- ein krøkt rygg
- om veg: bukte seg;
Døme
- stien krøkte seg oppover dalen
- hekte (ein krok i)
- rykkje (1, 1) fast krok i fisk
Døme
- krøkje laks
Faste uttrykk
- den skal tidleg krøkjast som god krok skal bliskal ein bli flink til noko, må ein byrje å øve seg tidleg