Nynorskordboka
farge 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form | |
| hankjønn | ein farge | fargen | fargar | fargane |
| hokjønn | ei farge | farga | farger | fargene |
Opphav
frå lågtyskTyding og bruk
Døme
- fargane raudt og blått;
- lyse og mørke fargar;
- skifte farge;
- huset er lyst på farge;
- ho hadde fått farge etter ein dag i sola
- som etterledd i ord som
- grunnfarge
- hårfarge
- raudfarge
- stoff eller oppløysning med ein viss farge (1, 1);
- som etterledd i ord som
- oljefarge
- plantefarge
- vassfarge
- type kort (1, 2) i ein kortstokk (spar, kløver, ruter eller hjarter)
Døme
- motspelaren følgjer fargen
Døme
- ha ein politisk farge
Faste uttrykk
- dei norske farganefargane i det norske flagget (raudt, kvitt og blått) brukt som symbol for Noreg, særleg representert av idrettsfolk
- laget forsvarer dei norske fargane
- setje farge påfriske opp
- dansarane sette farge på kvelden
- ta farge avbli prega av
- ord og uttrykk tek farge av tid og miljø
- vise fargeopenberre kva ein står for eller er god for
- det var viktig å få dei til å vise farge