Bokmålsordboka
depravere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å depravere | depraverer | depraverte | har depravert | depraver! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
depravert + substantiv | depravert + substantiv | den/det depraverte + substantiv | depraverte + substantiv | depraverende |
Opphav
gjennom fransk; fra latin av de- og pravus ‘ond, slett’Betydning og bruk
forringe moralsk;
- brukt som adjektiv
- en depravert person