Bokmålsordboka
forderve
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forderve | forderver | forderva | har forderva | forderv! |
| fordervet | har fordervet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forderva + substantiv | forderva + substantiv | den/det forderva + substantiv | forderva + substantiv | fordervende |
| fordervet + substantiv | fordervet + substantiv | den/det fordervede + substantiv | fordervede + substantiv | |
| den/det fordervete + substantiv | fordervete + substantiv | |||
Opphav
norrønt fordjarfa, av lavtysk derven ‘gå til grunne’; av for- (2Betydning og bruk
ødelegge, skjemme ut, skade (2, 1)
Eksempel
- forderve foten sin;
- forderve sjelen sin;
- slik litteratur forderver folks moral
- brukt som adjektiv
- le seg fordervet;
- være moralsk fordervet