Bokmålsordboka
bifalle
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å bifalle | bifaller | bifalt | har bifalt | bifall! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
bifalt + substantiv | bifalt + substantiv | den/det bifalte + substantiv | bifalte + substantiv | bifallende |
Opphav
av lavtysk vallen ‘falle tett ved, slutte seg til’Betydning og bruk
Eksempel
- en slik framgangsmåte kan vi ikke bifalle;
- hun nikket bifallende