Bokmålsordboka
strutte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å strutte | strutter | strutta | har strutta | strutt! |
| struttet | har struttet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| strutta + substantiv | strutta + substantiv | den/det strutta + substantiv | strutta + substantiv | struttende |
| struttet + substantiv | struttet + substantiv | den/det struttede + substantiv | struttede + substantiv | |
| den/det struttete + substantiv | struttete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med strutBetydning og bruk
- være fullstappet, svulme
Eksempel
- strutte av stolthet, sunnhet
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- struttende bryster;
- en struttende lommebok