Bokmålsordboka
strigle 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å strigle | strigler | strigla | har strigla | strigl!strigle! |
| striglet | har striglet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| strigla + substantiv | strigla + substantiv | den/det strigla + substantiv | strigla + substantiv | striglende |
| striglet + substantiv | striglet + substantiv | den/det striglede + substantiv | striglede + substantiv | |
| den/det striglete + substantiv | striglete + substantiv | |||
Betydning og bruk
- kjemme, glatte og rense hårdekket på husdyr (ærlig hest) med strigle (1
- i overført betydning: stelle og rydde
Eksempel
- strigle plenen
- brukt som adjektiv:
- en striglet hage;
- striglede og dresskledde menn