Bokmålsordboka
stagge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å stagge | stagger | stagga | har stagga | stagg! |
| stagget | har stagget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| stagga + substantiv | stagga + substantiv | den/det stagga + substantiv | stagga + substantiv | staggende |
| stagget + substantiv | stagget + substantiv | den/det staggede + substantiv | staggede + substantiv | |
| den/det staggete + substantiv | staggete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med stadig og stødigBetydning og bruk
- stanse, stoppe;hindre
Eksempel
- vi må stagge den negative utviklingen
- roe ned, berolige;få til å stilne
Eksempel
- stagge et skrikende barn;
- entusiasmen hennes var ikke til å stagge
Faste uttrykk
- stagge seglegge bånd på seg;
begrense seg- jeg klarer ikke stagge meg når jeg ser sjokolade