Bokmålsordboka
beleire
дієслово
| інфінітив | теперішній | минулий | теперішній доконаний | імператив |
|---|---|---|---|---|
| å beleire | beleirer | beleira | har beleira | beleir! |
| beleiret | har beleiret | |||
| дієприкметник минулого часу | дієприкметник теперішнього часу | |||
|---|---|---|---|---|
| чоловічий / жіночий рід | середній рід | означена форма | множина | |
| beleira + іменник | beleira + іменник | den/det beleira + іменник | beleira + іменник | beleirende |
| beleiret + іменник | beleiret + іменник | den/det beleirede + іменник | beleirede + іменник | |
| den/det beleirete + іменник | beleirete + іменник | |||
Вимова
belæiˊreПоходження
fra lavtysk ‘slå leir omkring’Значення та вживання
- omringe og isolere en by, en festning eller lignende med en hærstyrke for å tvinge den til å overgi seg
Приклад
- beleire en by
- i overført betydning: samle seg tett rundt noe eller noen for å oppnå noe
Приклад
- hotellet ble beleiret av pressefolk;
- politiet beleiret huset