Bokmålsordboka
hell 1
substantiv intetkjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
et hell | hellet | hell | hellahellene |
Opphav
fra dansk, jamfør norrønt heill ‘varsel, lykke’; beslektet med hel (1Betydning og bruk
Eksempel
- det var et hell at jeg traff deg nå
Faste uttrykk
- hell i uhellheldig hendelse eller omstendighet som demper virkningen av en ugunstig hendelse
- det var hell i uhell at de var hjemme da det begynte å brenne
- til alt hellheldigvis
- til alt hell kom ingen til skade i kollisjonen