Bokmålsordboka
forhyre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forhyre | forhyrer | forhyra | har forhyra | forhyr! |
| forhyret | har forhyret | |||
| forhyrte | har forhyrt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forhyra + substantiv | forhyra + substantiv | den/det forhyra + substantiv | forhyra + substantiv | forhyrende |
| forhyret + substantiv | forhyret + substantiv | den/det forhyrede + substantiv | forhyrede + substantiv | |
| den/det forhyrete + substantiv | forhyrete + substantiv | |||
| forhyrt + substantiv | forhyrt + substantiv | den/det forhyrte + substantiv | forhyrte + substantiv | |
Opphav
fra lavtysk, eller nederlandsk; av for- (2 og hyre (4Betydning og bruk
om eldre forhold: ansette som skipsmannskap
Faste uttrykk
- forhyre segom eldre forhold: ansettes som skipsmannskap;
ta hyre (1, 1)