Bokmålsordboka
feile
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å feile | feiler | feila | har feila | feil! |
feilet | har feilet | |||
feilte | har feilt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
feila + substantiv | feila + substantiv | den/det feila + substantiv | feila + substantiv | feilende |
feilet + substantiv | feilet + substantiv | den/det feilede + substantiv | feilede + substantiv | |
den/det feilete + substantiv | feilete + substantiv | |||
feilt + substantiv | feilt + substantiv | den/det feilte + substantiv | feilte + substantiv |
Opphav
gjennom lavtysk, fra fransk faillir; samme opprinnelse som fallereBetydning og bruk
- ta feil;
Eksempel
- han har prøvd og feilet mange ganger;
- å feile er menneskelig
- begå et feiltrinn (2);handle uriktig
Eksempel
- han feilet, men har sonet straffen
- være i veien med
Eksempel
- hva er det som feiler deg?
- det er alltid noe som feiler henne