Bokmålsordboka
fallere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fallere | fallerer | fallerte | har fallert | faller! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fallert + substantiv | fallert + substantiv | den/det fallerte + substantiv | fallerte + substantiv | fallerende |
Opphav
gjennom tysk og italiensk, fra latin ‘svikte’; jamfør norrønt falleraBetydning og bruk
- slå feil;
- tape seg;falle av
Eksempel
- hun har begynt å fallere