Avansert søk

12 treff

Nynorskordboka 12 oppslagsord

verbal 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

av verbal (2

Tyding og bruk

setningsledd som utgjer kjernen i eit predikat (2), og som er eit tidsbøygd verb (med mogleg partisipp eller infinitiv)
Døme
  • verbalet i setninga

verbal 2

adjektiv

Opphav

av verb og -al (4

Tyding og bruk

  1. som gjeld verbet
    Døme
    • det verbale bøyingssystemet
  2. som gjeld det talte eller skrivne ordet;
    uttrykt med ord
    Døme
    • verbale trugslar;
    • verbal kommunikasjon
  3. flink til å uttrykkje seg;
    talefør
    Døme
    • ha verbal evne;
    • verbale barn

verb

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå latin ‘ord’

Tyding og bruk

ord som kan bøyast i tid (tempus) og fungere som verbal (1, og som oftast nemner ei handling, ein tilstand eller ei tilstandsendring
Døme
  • 'skrive', 'leve' og 'slokne' er verb;
  • transitive og intransitive verb

Faste uttrykk

  • durativt verb
    verb som uttrykkjer at verbalhandlinga varer ved
    • ‘å halde’ er eit durativt verb
  • laust samansett verb
    verb der partikkel (2) og verb blir skrive kvar for seg, til dømes ‘føre opp’ til skilnad frå ‘oppføre’
  • linne verb
    i germanske språk: verb som lagar preteritum med bøyingsending;
    til skilnad frå sterke verb
    • 'hoppe' og 'spele' er linne verb
  • refleksivt verb
    verb der subjektet i setninga rettar handlinga mot seg sjølv, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’
  • resiprokt verb
    verb med ending ‘-st’ som skildrar ei handling som inkluderer to eller fleire
    • verba ‘møtast’ og ‘slåst’ er resiproke verb
  • sterke verb
    i germanske språk: verb som dannar preteritum utan bøyingsending, ofte med vokalendring i rotstavinga;
    til skilnad frå linne verb
    • 'grine' og 'bite' er døme på sterke verb
  • usjølvstendig verb
    verb som ikkje kan stå aleine utan predikativ (1
    • 'tykkjast' er eit usjølvstendig verb

verbalform

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

form som eit verbal har
Døme
  • finitt eller infinitt verbalform

setningsekvivalent

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør ekvivalent (1

Tyding og bruk

i språkvitskap: ytring som manglar subjekt og verbal, men som likevel ikkje blir rekna som ufullstendig setning;
til skilnad frå setningsemne
Døme
  • interjeksjonane kan vere setningsekvivalentar

finitt 2

adjektiv

Opphav

frå latin, perfektum partisipp av finire ‘ende, avgrense’; samanheng med finis

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ei finitt mengd
  2. om verbalform: som kan stå aleine som verbal i ei setning;
    til skilnad frå infinitt (2, 2)
    Døme
    • presens, preteritum og imperativ er finitte former

nonverbal

adjektiv

Opphav

av non- og verbal (2

Tyding og bruk

som ikkje blir uttrykt med ord
Døme
  • nonverbal kommunikasjon;
  • nonverbale uttrykksmåtar

setningsledd

substantiv inkjekjønn

setningsled

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

kvart av dei grammatiske ledda som ei setning er bygd opp av (subjekt, verbal, objekt osv.)

mitraljøse

substantiv hokjønn

Opphav

frå fransk , av mitraille ‘jernskrap (til lading)'

Tyding og bruk

  1. tungt maskingevær
  2. i overført tyding: person som snakkar fort og mykje
    Døme
    • han var ei verbal mitraljøse i diskusjonen

verballedd

substantiv inkjekjønn

verballed

substantiv hankjønn

Tyding og bruk