Avansert søk

2 treff

Nynorskordboka 2 oppslagsord

han

pronomen

Opphav

norrønt hann, akkusativ hann, dativ honum, genitiv hans

Tyding og bruk

  1. brukt om person eller annan skapning av hankjønn (1) og om ting eller omgrep med namn av hankjønn (2) når desse er (rekna for) eller blir kjende i samanhengen:
    Døme
    • far min sa at han skulle gjere det;
    • der kjem Ola, han spring;
    • eg spurde han kva han eigenleg meinte;
    • fanden har hestehov, og han haltar;
    • ormen freste høgt, men han hogg ikkje;
    • båten rulla, men han kantra ikkje
    • brukt etter ei setning for å ta opp att og utheve subjektet:
      • guten var snill, han
    • med eit etterfølgjande ledd som avgrensar innhaldet av pronomenet:
      • han var småbrukar, faren
    • brukt rett etter eit trykksterkt substantiv for å ta opp att dette:
      • kofferten, han kan du ta
    • brukt føre mannsnamn:
      • han Per;
      • han far
    • i genitiv:
      • den hatten er hans;
      • kona hans Gunnar
    • brukt som peikande pronomen:
      • han med den blå genseren;
      • han er det!
  2. brukt med tyding nær det ubundne pronomenet ein:
    Døme
    • han må nok passe seg i dag det er så glatt
  3. brukt med same tyding som det om luft- og vêrtilhøve:
    Døme
    • han regnar, er kald, blæs
  4. i uttrykk:
    Døme
    • vere tidleg på han – vere tidleg oppe

Faste uttrykk

  • vere på han
    vere full

saga

substantiv hankjønn eller hokjønn

Opphav

norrønt saga, oppatteke i nyare tid; same opphav som soge

Tyding og bruk

  1. norrøn, særleg islandsk, prosaforteljing med meir eller mindre historisk grunnlag;
    Døme
    • Gunnar på Lidarende er ein av dei mest kjende personane i Njåls saga
  2. forteljing om noko som høyrer til svunne tider;
    historie