Gå til hovedinnhold
Tilgjengelighet
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Enkelt søk
Om avansert søk
5 treff

Nynorskordboka 5 oppslagsord

kare 3

kara

verb
kløyvd infinitiv: kara

Opphav

samanheng med tysk kehren ‘sope’ og islandsk kar ‘skit, slim’

Tyding og bruk

rote eller grave med noko kvast;
Døme
  • kare saman glør

Faste uttrykk

  • kare seg
    slepe seg fram (med ulyst);
    kreke seg
    • ho bør klare å kare seg til finalen
  • kare til seg
    grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte)
    • dei har kara til seg store verdiar
Artikkelside

kare til seg

Tyding og bruk

grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte);
Sjå: kare
Døme
  • dei har kara til seg store verdiar
Artikkelside

altarkar, alterkar

substantiv inkjekjønn

Opphav

av altar og kar (2

Tyding og bruk

samnemning på dei heilage kara (kalk, kanne og disk) som blir brukte i samband med nattverden
Artikkelside

karate

substantiv hankjønn

Opphav

frå japansk , av kara ‘open’ og te ‘hand’

Tyding og bruk

japansk kampsport utan våpen, med raske slag og spark
Døme
  • ho trener karate ein time i veka
Artikkelside

karakal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; frå tyrkisk kara kulak ‘svart øyre’

Tyding og bruk

rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområde i Afrika og Asia;
Caracal caracal
Artikkelside