Avansert søk

Bokmålsordboka 5 oppslagsord

substantiv hankjønn

disonanˊs eller disonanˊgs

fra latin; av dissonere

skurrende tonesammensetning som krever oppløsning i en konsonans;
mislyd, disharmoni (1)
Eksempel
- pianoet gir fra seg en mørk dissonans;
- kontrast mellom harmoni og dissonans
i overført betydning: misstemning, uenighet
Eksempel
- små skurringer står i fare for å bli høylytt dissonans;
- forhindre varig dissonans over Atlanteren

substantiv hankjønn

gjennom tysk og fransk; fra gresk kakophonia, av kakos ‘ille’ og -foni

særlig i musikk: virvar av lyder;

til forskjell fra eufoni

adjektiv

verb

fra latin dis- og sonare ‘lyde’

klinge sammen slik at det gir dissonans (1)
Eksempel
- bassen i denne låten dissonerer med akkordene
- brukt som adjektiv
  dissonerende overtoner
i overført betydning: klinge uharmonisk og falskt
Eksempel
- hva som dissonerer, er et skjønnsspørsmål

substantiv hankjønn

gjennom fransk, fra middelalderlatin, av latin consonare ‘klinge sammen’; jamfør konsonant