Nynorskordboka
øne
øna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ønaå øne | øner | ønte | har ønt | øn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| ønt + substantiv | ønt + substantiv | den/det ønte + substantiv | ønte + substantiv | ønande |
Opphav
jamfør svensk målføre stå å öna ‘ikkje bli ferdig’Tyding og bruk
stire lenge sanselaust, fortulla, vilt eller tvilrådig;
glane, stire måpande, i stor undring eller dumt på noko
Døme
- bjørnen er visst i nærleiken, krøtera står og øner oppover;
- stå ikkje så og øn!
- ungane ønte på dei framande