Nynorskordboka
yve 1
yva
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å yvaå yve | yver | yvde | har yvd | yv! |
| har yvt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| yvd + substantiv | yvd + substantiv | den/det yvde + substantiv | yvde + substantiv | yvande |
| yvt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt ýfa ‘ruske opp, eggje, utfordre’Tyding og bruk
- spreie, spile ut, reise
Døme
- katten yver håra;
- småfuglane sat og yvde – sprikte med fjørene
- vide seg ut
- leiven yvde litt når han vart dynka
- refleksivt:
- håra yver seg opp;
- havet yvde seg ut, måtte ha meir rom;
- du må ikkje yve deg opp såleis
- stå ut, sprikje
Faste uttrykk
- yve segspile seg ut, reise seg, vide seg (ut); òg: reise bust, byste seg, gjere seg brei eller morsk, bli sinna, yvast (2, 1)