Nynorskordboka
vanvettig, vanvettug, vanvitig, vanvitug
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| vanvettig | vanvettig | vanvettige | vanvettige |
| vanvettug | vanvettug | vanvettuge | vanvettuge |
| vanvitig | vanvitig | vanvitige | vanvitige |
| vanvitug | vanvitug | vanvituge | vanvituge |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| () | () | () |
| vanvettugare | vanvettugast | vanvettugaste |
| () | () | () |
| vanvitugare | vanvitugast | vanvitugaste |
Tyding og bruk
- som er frå vitet;
Døme
- skrike som vanvettige;
- bli vanvettig av alt bråket
Døme
- ein vanvettig påstand