Nynorskordboka
vanvitig, vanvitug, vanvettig, vanvettug
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| vanvettig | vanvettig | vanvettige | vanvettige |
| vanvettug | vanvettug | vanvettuge | vanvettuge |
| vanvitig | vanvitig | vanvitige | vanvitige |
| vanvitug | vanvitug | vanvituge | vanvituge |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| vanvettigare | vanvettigast | vanvettigaste |
| vanvettugare | vanvettugast | vanvettugaste |
| vanvitigare | vanvitigast | vanvitigaste |
| vanvitugare | vanvitugast | vanvitugaste |
Tyding og bruk
Døme
- ein vanvitig påstand
- brukt som forsterkande adverb: svært
Døme
- vi gler oss vanvitig mykje