Nynorskordboka
vanke
vanka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vankaå vanke | vankar | vanka | har vanka | vank!vanka!vanke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vanka + substantiv | vanka + substantiv | den/det vanka + substantiv | vanka + substantiv | vankande |
Opphav
truleg frå lågtysk; same opphav som norrønt vakka ‘reke, drive ikring’Tyding og bruk
- fare ikring;stadig kome innom ein stad;ferdast
Døme
- eg vanka mykje på kafear;
- dei vankar i kunstnarmiljø;
- ho vanka her i huset i ungdomen;
- vi vanka saman i årevis
- vere å få;bli å få
Døme
- det vanka god mat og drikke;
- det vankar godord