Nynorskordboka
briljere
briljera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å briljeraå briljere | briljerer | briljerte | har briljert | briljer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| briljert + substantiv | briljert + substantiv | den/det briljerte + substantiv | briljerte + substantiv | briljerande |
Opphav
gjennom fransk briller ‘stråle, blenkje’; frå italiensk brillareTyding og bruk
glimre med ytre framferd eller dugleik;
greie seg strålande
Døme
- briljere med god teknikk;
- briljere i selskapslivet;
- briljere på piano