Nynorskordboka
tvinge 2
tvinga
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å tvingaå tvinge | tvingar | tvinga | har tvinga | tving!tvinga!tvinge! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
tvinga + substantiv | tvinga + substantiv | den/det tvinga + substantiv | tvinga + substantiv | tvingande |
Opphav
norrønt þvingaTyding og bruk
- presse, skuve eller bøye med fysisk makt
Døme
- tvinge inn ein kile;
- ho tvinga saman greinene;
- tvinge seg gjennom sperringa
- få fram eit resultat ved å nytte makt eller pressmiddel
Døme
- tvinge gjennom eit vedtak;
- tvinge nokon til å tilstå;
- bli tvinga til å gå av;
- tvinge fram ei godkjenning;
- dei har tvinga til seg store føremoner
Faste uttrykk
- tvinge nokon i knepresse nokon til lydnad
- tvinge seg framvere umogleg å hindre
- reforma vil tvinge seg fram
- tvinge under segta makt over;
leggje under seg- tvinge under seg eit land