Nynorskordboka
syrgje, sørge, sørgje
syrgja, sørga, sørgja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sørgaå sørge | sørger | sørgde | har sørgt | sørg! |
| å sørgjaå sørgje | sørgjer | |||
| å syrgjaå syrgje | syrgjer | syrgde | har syrgt | syrg! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sørgd + substantiv | sørgt + substantiv | den/det sørgde + substantiv | sørgde + substantiv | sørgande |
| sørgjande | ||||
| syrgd + substantiv | syrgt + substantiv | den/det syrgde + substantiv | syrgde + substantiv | syrgjande |
Opphav
norrønt syrgja; av sorgTyding og bruk
Faste uttrykk
- sørgje for
- ha omsorg for
- sørgje for seg og sine
- ta seg av (at noko går i orden)
- sørgje for forfriskingar
- sørgje nokon avha sorg for nokon i den trua at han eller ho er bortkomen