Nynorskordboka
svenge, svengje
svenga, svengja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å svengaå svenge | svenger | svengde | har svengt | sveng! |
| å svengjaå svengje | svengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| svengd + substantiv | svengt + substantiv | den/det svengde + substantiv | svengde + substantiv | svengande |
| svengjande | ||||
Opphav
norrønt svengja; av svang (2Tyding og bruk
snøre inn;
gjere smal, slunken
Faste uttrykk
- svenge segdra inn magen