Nynorskordboka
svelge, svelgje
svelga, svelgja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å svelgaå svelge | svelger | svelgde | har svelgt | svelg! |
| å svelgjaå svelgje | svelgjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| svelgd + substantiv | svelgt + substantiv | den/det svelgde + substantiv | svelgde + substantiv | svelgande |
| svelgjande | ||||
Opphav
norrønt svelg(j)aTyding og bruk
- med ei muskelrørsle i svelget føre mat, drikke og liknande ned i matrøyret
Døme
- svelgje ei tugge
- halde att
- svelgje gråten i seg
- bite i seg, finne seg i
- svelgje skamma
- i presens partisipp: botnlaus, gapande
Døme
- eit svelgjande djup