Nynorskordboka
sture
stura
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å sturaå sture | sturarsturer | sturte | har sturt | stur! |
sturar | stura | har stura | stur!stura!sture! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
sturt + substantiv | sturt + substantiv | den/det sturte + substantiv | sturte + substantiv | sturande |
stura + substantiv | stura + substantiv | den/det stura + substantiv | stura + substantiv |
Opphav
norrønt stúra; samanheng med staurTyding og bruk
- vere sorgsam eller motlaus;sørgje over;vere still, tankefull
Døme
- gå og sture for seg sjølv
- stogge i voksteren, vantrivast
Døme
- blomstrane sturer i det kalde vêret