Nynorskordboka
sprikje, sprike
sprikja, sprika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sprikaå sprike | spriker | sprikte | har sprikt | sprik! |
| å sprikjaå sprikje | sprikjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sprikt + substantiv | sprikt + substantiv | den/det sprikte + substantiv | sprikte + substantiv | sprikande |
| sprikjande | ||||
Opphav
samanheng med spreieTyding og bruk
Døme
- sprikje med fingrane;
- nakne greiner sprikjer ut av trekroner;
- vesten sprikjer over magen
- gjere seg til
Døme
- gå der og sprikje med ny dress
Døme
- argumenta sprikte