Nynorskordboka
sprette 2
spretta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sprettaå sprette | sprettarspretter | sprette | har sprett | sprett! |
| sprettar | spretta | har spretta | sprett!spretta!sprette! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sprett + substantiv | sprett + substantiv | den/det sprette + substantiv | sprette + substantiv | sprettande |
| spretta + substantiv | spretta + substantiv | den/det spretta + substantiv | spretta + substantiv | |
Opphav
norrønt spretta, opphavleg ‘få til å sprette’Tyding og bruk
- skjere opp
Døme
- sprette saumen
- byrje på;opne
Døme
- han sprette ei flaske vin