Nynorskordboka
sparke
sparka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sparkaå sparke | sparkar | sparka | har sparka | spark!sparka!sparke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sparka + substantiv | sparka + substantiv | den/det sparka + substantiv | sparka + substantiv | sparkande |
Opphav
norrønt sparka; samanheng med spenne (4Tyding og bruk
- støyte til med foten;
Døme
- sparke fotball – spele fotball;
- sparke ballen i mål;
- sparke nokon på leggen;
- hesten sparka bak;
- det går den vegen høna sparkar – det går til atters;
- sparke etter nokon;
- sparke til ein ball
- bruke spark (1
Døme
- sparke på det glatte føret
- gje sparken
Døme
- bli sparka frå jobben
Faste uttrykk
- bli sparka oppoverbli fjerna frå ei stilling med å få ei høgare (men mindre viktig) stilling
- sparke imotsetje seg til motverje