Nynorskordboka
skrikke 2
skrikka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skrikkaå skrikke | skrikkar | skrikka | har skrikka | skrikk!skrikka!skrikke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skrikka + substantiv | skrikka + substantiv | den/det skrikka + substantiv | skrikka + substantiv | skrikkande |
Opphav
truleg av lågtysk schricken ‘hoppe’Tyding og bruk
om kalvar, kje og liknande: gjere eit og anna byks;
danse, hoppe
Døme
- kalvane var yre og skrikka