Nynorskordboka
skjenne
skjenna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjennaå skjenne | skjenner | skjende | har skjent | skjenn! |
| skjente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skjend + substantiv | skjent + substantiv | den/det skjende + substantiv | skjende + substantiv | skjennande |
| skjent + substantiv | den/det skjente + substantiv | skjente + substantiv | ||
Opphav
lågtysk schenden; samanheng med skjendigTyding og bruk
gje skjenn, bruke munn, skjelle (3
Døme
- skjenne på ungane sine