Nynorskordboka
sindig
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| sindig | sindig | sindige | sindige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| sindigare | sindigast | sindigaste |
Opphav
gjennom bokmål, frå dansk; av sinn (1Tyding og bruk
- roleg og kontrollert;stø, traust
Døme
- han var ein sindig kar;
- ho gjekk med sindige steg
- nøye gjennomtenkt;klok, vettig
Døme
- ei sindig avgjerd
- brukt som etterledd i samansetningar: med slikt sinn (1, 2) som førsteleddet seier
- i ord som
- djupsindig
- lettsindig
- skarpsindig