Nynorskordboka
røte
røta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røtaå røte | røter | røtte | har røtt | røt! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røtt + substantiv | røtt + substantiv | den/det røtte + substantiv | røtte + substantiv | røtande |
Opphav
norrønt rǿta ‘ta opp med rota’; av rot (1, 1)Tyding og bruk
særleg refleksivt:
Døme
- stiklingen har røtt seg
Faste uttrykk
- røte segutvikle røter og byrje å vekse;
slå rot (1)- stiklingen har røtt seg