Nynorskordboka
ruffe
ruffa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ruffaå ruffe | ruffar | ruffa | har ruffa | ruff!ruffa!ruffe! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| ruffa + substantiv | ruffa + substantiv | den/det ruffa + substantiv | ruffa + substantiv | ruffande |
Opphav
lågtysk ruffen ‘støyte’Tyding og bruk
gjere frå seg eit arbeid i ein fart;
drive på med kraft
Faste uttrykk
- ruffe segskunde seg