Nynorskordboka
resignere 1
resignera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å resigneraå resignere | resignerer | resignerte | har resignert | resigner! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
resignert + substantiv | resignert + substantiv | den/det resignerte + substantiv | resignerte + substantiv | resignerande |
Uttale
resigneˊreOpphav
frå latin ‘oppheve’, opphavleg ‘ta seglet av (eit brev)'; jamfør norrønt resigneraTyding og bruk
finne seg i, gje opp, gje avkall på;
jamfør resignert
Døme
- ho resignerte til slutt