Nynorskordboka
pådra, pådrage
pådraga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å pådra | pådrar | pådrog | har pådradd | pådra! |
| har pådratt | ||||
| pådreg | har pådrege | |||
| å pådragaå pådrage | pådrag! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| pådradd + substantiv | pådradd + substantiv | den/det pådradde + substantiv | pådradde + substantiv | pådragande |
| pådratt + substantiv | pådratt + substantiv | den/det pådratte + substantiv | pådratte + substantiv | |
| pådregen + substantiv | pådrege + substantiv | den/det pådregne + substantiv | pådregne + substantiv | |
Tyding og bruk
refleksivt: dra på seg, bli råka av, få inn over seg (noko som følgjer med), ikkje sleppe unna, måtte finne seg i;
skaffe seg
Døme
- pådra seg sjukdom;
- pådra seg ansvar;
- pådra seg stor gjeld