Nynorskordboka
måt
substantiv inkjekjønn
eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|
ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
eit måt | måtet | måt | måta |
Opphav
norrønt mát ‘verdsetjing, taksering’, av meta ‘måle, verdsetje’; samanheng med måte (1Tyding og bruk
- rett tilhøve;
Døme
- det er ikkje måt på alle orsakingane
- mål til å måte noko til etter eller til å måle ut små mengder med
Døme
- eit måt med krut