Nynorskordboka
møkje, møke
møkja, møka
verb
kløyvd infinitiv: -a
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å møkaå møke | møkar | møka | har møka | møk!møka!møke! |
å møkjaå møkje | møkjar | møkja | har møkja | møk!møkja!møkje! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
møka + substantiv | møka + substantiv | den/det møka + substantiv | møka + substantiv | møkande |
møkja + substantiv | møkja + substantiv | den/det møkja + substantiv | møkja + substantiv | møkjande |
Opphav
norrønt mykjaTyding og bruk
- gjødsle med møk (1)
- fjerne møk
Døme
- møkje hestebåsen;
- dei møkte ut av stallen
- gjere skiten
Døme
- møkje seg til