Nynorskordboka
moll
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein moll | mollen | mollar | mollane |
Opphav
gjennom tysk; frå latin, av mollis ‘mjuk, mild’Tyding og bruk
- toneart med liten ters (1, 1);motsett dur (2
Døme
- stykket går i moll
- i overført tyding: mørk, sørgmodig stemning
Døme
- diktet var stemt i moll