Nynorskordboka
bedekkje, bedekke
bedekkja, bedekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bedekkaå bedekke | bedekker | bedekte | har bedekt | bedekk! |
| å bedekkjaå bedekkje | bedekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| bedekt + substantiv | bedekt + substantiv | den/det bedekte + substantiv | bedekte + substantiv | bedekkande |
| bedekkjande | ||||
Uttale
bedekˊje eller bedekˊkeOpphav
frå tysk ‘dekkje’Tyding og bruk
om hann av større dyr: pare seg med;
gjere drektig (1)
Døme
- oksen kan bedekkje 100–150 kyr i året