Nynorskordboka
merke 2
merka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å merkaå merke | merkar | merka | har merka | merk!merka!merke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| merka + substantiv | merka + substantiv | den/det merka + substantiv | merka + substantiv | merkande |
Tyding og bruk
- leggje nøye merke til, gje gaum
Døme
- merk orda mine!
- bli var, kjenne, gå åt;
Døme
- merke ei uvanleg lukt;
- det kan ikkje merkast på han at han er opprørt;
- det har skjedd mykje sidan sist, det vil du få merke;
- eg merka på han at noko var annleis
Faste uttrykk
- ikkje la seg merke medikkje vise reaksjon
- merke seginnprente seg (noko), feste i minnet
- vel å merkebrukt for å framheve noko;
notabene (2- stolen er lekker, viss ein likar den grøne fargen, vel å merke;
- dette er vel å merke første gong eg går på skeiser