Nynorskordboka
kvekkje, kvekke 2
kvekkja, kvekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kvekkaå kvekke | kvekker | kvekte | har kvekt | kvekk! |
| å kvekkjaå kvekkje | kvekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kvekt + substantiv | kvekt + substantiv | den/det kvekte + substantiv | kvekte + substantiv | kvekkande |
| kvekkjande | ||||
Tyding og bruk
få til å kvekke (1;
skremme
Døme
- dei kvekte opp fuglane