Nynorskordboka
kumulere
kumulera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kumuleraå kumulere | kumulerer | kumulerte | har kumulert | kumuler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kumulert + substantiv | kumulert + substantiv | den/det kumulerte + substantiv | kumulerte + substantiv | kumulerande |
Opphav
av latin cumulare, av cumulus ‘hop, dyngje’Tyding og bruk
- eldre nemning for å gje personstemme eller stemmetillegg
Døme
- kumulere dei ti første kandidatane
- om legemiddel og liknande: hope seg opp i organismen raskare enn det blir brote ned og gje forgifting
- i jus: slå to eller fleire tvistemål saman til éi sak