Nynorskordboka
krepere
krepera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kreperaå krepere | kreperer | kreperte | har krepert | kreper! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| krepert + substantiv | krepert + substantiv | den/det kreperte + substantiv | kreperte + substantiv | kreperande |
Opphav
gjennom tysk, frå italiensk; frå latin ‘knake’, opphavleg ‘revne, eksplodere’Tyding og bruk
stryke med, døy;
Døme
- ti griser kreperte;
- krepere av svolt