Nynorskordboka
kollbytte, kollbøtte
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei kollbøtte | kollbøtta | kollbøtter | kollbøttene |
| ei kollbytte | kollbytta | kollbytter | kollbyttene |
Opphav
av fransk culbute, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snuble’; påverka av koll (1Tyding og bruk
- det å rulle rundt (med hovudet eller framparten først);det å stupe kråke
Døme
- slå baklengs kolbytte;
- bilen gjorde kollbytte og vart liggjande med hjula i vêret
- i overført tyding: brå omvelting eller endring
Døme
- dei tilsette gjorde kolbytte og nekta å gå med på planen