Nynorskordboka
avvikle
avvikla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avviklaå avvikle | avviklar | avvikla | har avvikla | avvikl!avvikla!avvikle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| avvikla + substantiv | avvikla + substantiv | den/det avvikla + substantiv | avvikla + substantiv | avviklande |
Opphav
frå bokmål , opphavleg ‘vikle av’Tyding og bruk
- få slutt på (smått om senn);
Døme
- avvikle ei verksemd;
- tilskotsordninga blir avvikla neste år
Døme
- tilskipinga vart greitt avvikla;
- det vil ta fleire timar å avvikle rennet